Døden i islam

Døden kommer til alle

Vi vet ikke så mye om hvordan livet vårt skal bli, men vi vet sikkert at vi en dag skal dø. Døden er en naturlig del av livet og noe som ingen kommer utenom. For ikke-troende kan døden synes å være en endelig slutt, et brått punktum for livet. Den som for et øyeblikk siden kanskje smilte, lo og snakket, eller i det minste pustet og var tilstede, er i neste øyeblikk borte. Bare kroppen ligger tilbake, og personen finnes ikke lenger. For muslimer betyr ikke døden slutten. Tvert om ser vi på døden som en overgang fra en begrenset og midlertidig tilværelse til et annet liv i evigheten.

Islam lærer oss at mennesket skal gjenoppstå på dommens dag for å stå til rette for sitt liv på jorden. Akkurat som fosteret i morens mage ikke er i stand til å forestille seg den verden det skal bli født inn i, er det umulig for oss å forestille oss eksistensen etter vårt jordiske liv. Intet menneske har vendt tilbake fra de døde og berettet om hvordan livet arter seg i det hinsidige, men som muslimer tror vi på det Koranen forteller oss:

كُلُّ نَفْسٍ ذَآئِقَةُ الْمَوْتِ وَإِنَّمَا تُوَفَّوْنَ أُجُورَكُمْ يَوْمَ الْقِيَامَةِ فَمَن زُحْزِحَ عَنِ النَّارِوَأُدْخِلَ الْجَنَّةَ فَقَدْ فَازَ وَمَا الْحَيَاةُ الدُّنْيَا إِلاَّ مَتَاعُ الْغُرُورِ

«Hvert menneske vil smake døden. På oppstandelsens dag vil dere få fullt oppgjør. Den som blir holdt unna Ilden, og føres inn i paradiset, han har vunnet seieren! Hva er jordelivet annet enn en bedragersk glede!» (Imrans hus 3:185)

وَمَا كَانَ لِنَفْسٍ أَنْ تَمُوتَ إِلاَّ بِإِذْنِ الله كِتَابًا مُّؤَجَّلاً وَمَن يُرِدْ ثَوَابَ الدُّنْيَا نُؤْتِهِ مِنْهَا وَمَن يُرِدْ ثَوَابَ الآخِرَةِ نُؤْتِهِ مِنْهَا وَسَنَجْزِي الشَّاكِرِينَ

«Intet menneske dør uten at Allah så vil, og når tiden kommer. Den som ønsker seg jordelivets belønning, ham gir Vi av den. Den som ønsker seg det hinsidige livs belønning, ham gir Vi av den. Vi belønner de takknemlige.» (Imrans hus 3:145)

For muslimer er dette livet altså fremfor alt en forberedelse til det neste livet. Derfor ihukommer vi Allah i vår siste stund, og derfor ønsker vi at våre siste ord skal være shahada – trosbekjennelsen.

 

Ved dødsleiet

Noen ganger kommer døden brått og uventet, men ofte må vi forholde oss til sykdom som det ikke finnes hjelp for, eller rett og slett at livet tar slutt etter en lang alderdom. Når noen er i ferd med å gå bort på denne måten, vil de pårørende samle seg ved sykesengen for å vise sin medfølelse. Den som snart skal dø, trenger å kjenne trøst og omsorg, og håpet om Allahs barmhjertighet i dette livet og det neste.

Tålmodighet og omtanke er viktig både for den døende og de pårørende, og ingen skal behøve å ligge alene i sin siste stund. Når amiliemedlemmer og nære venner samler seg hos den som kanskje snart skal gå bort, kan de minne om Allah og Hans profet ved å resitere shahada – trosbekjennelsen: Ashhadu an-la ilaha illa llah, wa-ashhadu anna Mohammadan rasulu llah – jeg bevitner at det finnes ingen guddom utenom Allah, og jeg bevitner at Muhammad er Allahs sendebud. Hvis den døende uttrykker ønske og er i stand til det, kan han eller hun få hjelp til å vende seg i bønneretningen (qibla; mot Mekka) og selv fremsi trosbekjennelsen. Det er sunna (det vil si normativ praksis) at den døende ligger på høyre side med ansiktet mot Mekka, og at man resiterer Koranens sure 36 Ya Sin. Det er viktig å oppmuntre den døende til å be Allah om tilgivelse og en smertefri død, men man skal ikke nøde ham eller henne til å resitere selv.

Etter at døden har inntruffet, sier man: Inna li-llahi wa inna ilayhi rajiun – «vi tilhører Allah og til Ham skal vi vende tilbake» (al-Baqara, 2:156). Den dødes øyne lukkes forsiktig, og kjeven føres sammen. Hvis man ikke kan begynne vaskeseremonien umiddelbart, må man sørge for å fjerne ringer og andre smykker allerede nå. Den døde skal ligge på ryggen og hodet vendes slik at ansiktet «ser» mot høyre skulder i retning Mekka. Kroppen dekkes med et rent laken i påvente av det videre stellet.

 

Ghusl al-mayyit – vaskeseremonien

Våre døde har rett til å bli stelt for sin siste reise, det gjelder gamle og unge, menn og kvinner, ja selv et spedbarn som bare har levd i noen minutter eller sekunder.

Når noen dør, skal hele kroppen vaskes, den døde skal svøpes, og det skal holdes bønn. Dette ritualet er fard kifaya – en kollektiv plikt som påhviler det muslimske fellesskapet. Dette betyr at om noen vasker den døde, så er plikten utført, men om ingen av dem gjør det, så er alle skyldige i en forsømmelse.

I første rekke er det å vaske den døde en plikt for de nærmeste, det vil si familie og nære venner. Det er avdødes nærmeste som står ansvarlig for at vaskeseremonien utføres på rett måte. Dette betyr at en av de nærmeste har intensjon om å utføre vasken på rett måte, og bekrefter denne intensjonen ved å nevne avdødes navn. Det er naturlig at tre til fire personer utfører den rituelle vasken. Kun de som utfører vasken skal være til stede i rommet.

Det er anbefalt at de som har vært med på vaskeseremonien utfører ghusl etterpå, det vil si full kroppsvask.

Hovedregelen er at hvis den døde er mann, skal han vaskes kun av menn, og hvis den døde er kvinne, skal hun vaskes kun av kvinner. Når det gjelder barn som ennå ikke har nådd puberteten, er det tillatt for begge kjønn å utføre vaskeseremonien.

Hjelperne fra begravelsesbyrået assisterer i det praktiske, og derfor er det ikke nødvendig at deltagerne fra den dødes familie har detaljkunnskaper om hvordan vasken foregår. Vi skal likevel her gå gjennom ritualet:

Den dødes kropp bør vaskes på et underlag hvor det kan brukes vann og såpe. Det finnes vaskerom for dette formålet på de større sykehusene. Man bruker kluter fordi man ikke skal berøre kroppens intime deler med bare hendene, og av hygieniske grunner bør man også bruke engangshansker.

Vaskeren uttrykker sin intensjon ved å nevne den avdødes navn og si: Bismillahi r-rahmani r-rahim (I Allahs, Den barmhjertige, Forbarmerens navn). Den døde legges på bordet eller benken. Mens noen av de som assisterer holder et klede over kroppen fra halsen til anklene, fjernes klærne. Smykker, eventuelle kateter og lignende skal heller ikke følge med videre. De private delene av kroppen (fra navlen til knærne) skal alltid være tildekket, og dette må påses under hele vaskeseremonien.

Stellet begynner med at man vasker bort alle urenheter med såpe, sjampo og håndvarmt vann. Den dødes hode og overkroppen løftes forsiktig slik at vaskevannet og utsondret væske fra kroppen kan renne bort. Deretter presses den dødes mage lett og forsiktig, slik at mulige rester av innhold i tarm og blære kommer ut. Hele kroppen skal vaskes med såpe og vann, og de private kroppsdelene vaskes til slutt.

Etter dette vasker man den døde som til wudu – rituell renselse, men uten innføring av vann i nesen og munnen. Wudu gjøres i følgende rekkefølge:

Munnen renses med bomull eller gas tre ganger eller mer. Neseborene renses på samme måte.

  • Hendene vaskes tre ganger.
  • Ansiktet vaskes tre ganger.
  • Først høyre og så venstre underarm vaskes til og med albuene.
  • Vann strykes over håret, fra pannen og bakover.
  • Til slutt vaskes føttene til anklene, først den høyre og så den venstre.

Etter wudu utføres ghusl, der hele kroppen vaskes. Ghusl gjøres slik:

Håret og hodebunnen vaskes. Fletter må løsnes så håret kan vaskes ordentlig.

  • Høyre side av kroppen vaskes først, så venstre. Den døde vendes forsiktig underveis.
  • Vaskingen bør helst gjentas tre ganger. Hvis man vil vaske flere ganger enn dette, skal det utgjøre et odde antall ganger (fem, syv osv.) til sammen.
  • Under siste vask bør man tilsette kamfer eller annet godlukt til vannet. Det er vanlig å bruke både kamfer og sandeltre på den dødes kropp, både fordi det er desinfiserende og fordi det lukter godt.

Etter at kroppen er ferdig vasket, skal den klappes ordentlig tørr med rene håndklær. Man kan godt bruke hårføner på langt og tykt hår. Så dekkes den døde med et rent laken.

 

 Takfin – omsvøping

Båren med den døde trilles inntil en tilhørende benk der svøpene er anrettet i riktig orden, og løftes forsiktig over. Til svøping av døde brukes rene, hvite tøystykker uten sømmer eller falder. Stoffet skal være i god stand og det skal være helt og rent, men det behøver ikke å være nytt, og det skal ikke være påfallende dyrt og flott. Det er vanlig at svøpene er hvite. I tillegg brukes tøyremser til å knytte med.

På benken eller i kisten har man plassert en lang tøyremse på tvers, den skal brukes til å knytte om den ferdig svøpte kroppen. Oppå dette legges det største tøystykket, som bør være to og en halv til tre meter langt og i underkant av to meter bredt. Deretter følger et litt mindre stykke, og øverst ligger «skjorten» som kommer innerst mot kroppen og skal dekke, både for- og bakpart, fra skuldrene og ned til knærne. For kvinner bruker man ytterlige to tøystykker for håret og brystpartiet.

I «skjorten» er det skåret hull til hodet, og den tres forsiktig over når den døde løftes over på benken eller i kisten. Så anrettes de to ekstra stykkene som dekke for håret og brystpartiet hvis det er en kvinne som svøpes. De to store svøpene legges tett inntil kroppen fra høyre mot venstre, og man knytter fast rundt midten av kroppen med tøyremsen. To andre remser brukes til å knytte først hodeenden, og til slutt fotenden.

Når den døde nå er ferdig vasket og svøpt, bør salat al-janaza – begravelsesbønnen og selve gravleggingen skje så snart som mulig.

 

 Salat al-janaza – begravelsesbønnen

Profeten Muhammad, fred og velsignelse være med ham, understreket betydningen av å delta i begravelse: «En muslim har fem plikter overfor en annen: å besvare en hilsen, å besøke den syke, å delta i begravelsen, å motta en innbydelse og å be for den som nyser.»[1]

Salat al-janaza er den seremonielle bønnen for den døde – spedbarn eller olding, mann eller kvinne. Man priser Allah og ber om Hans tilgivelse og velsignelse for den døde spesielt, men også for alle muslimer, levende som døde. Som muslim bør man ikke nøle med å delta i bønnen, uavhengig av om man kjente avdøde eller ikke. Salat al-janaza omtales i islam som fard kifaya, dvs. et kollektivt ansvar. Salat al-janaza kan holdes på gravplassen, i moskeen eller bønnerommet, eller et annet sted.

Bønnen starter uten noe forutgående bønnekall. Når man deltar i salat al-janaza gjelder de samme kravene til rituell renhet som for de ordinære tidebønnene, og bønnen utføres i retning qibla (mot Mekka). Hele bønnen utføres stående, uten at man bøyer seg i rett vinkel frem i ruku eller kneler med pannen i bakken i sujud. Ritualet består av fire sekvenser som hver innledes med takbir – å si Allahu akbar. Det eneste som sies høyt, er takbir og taslim – å si as-salamu alaykum. Utover dette leser man stille. Hendene løftes til ørene bare ved første takbir.

Den døde er plassert fremst i rommet, og imamen står rett bak kisten. Forsamlingen danner vanlige rekker skulder ved skulder og med armene foldet over brystet, som til fellesbønn. En deltager som kommer forsinket, kan slutte seg til bønnen ved å si Allahu akbar, uavhengig av hvor langt man har kommet i seremonien, men helst ikke senere enn ved start av tredje takbir, som innleder hovedbønnen for den døde.

Første takbir
Den som leder bønnen, løfter hendene til ørene og uttaler: Allahu akbar. De tilstedeværende løfter hendene til ørene og gjentar: Allahu akbar. Allah lovprises i stillhet:

سُبۡحَانَکَ اللّٰھُمَّ وَ بِحَمۡدِکَ وَ تَبَارَکَ اسۡمُکَ وَ تَعَالٰی جَدُّکَ وَ جَلَّ ثَنَآءُکَ وَ لَآ اِلٰہَ غَیۡرُکَ

Subhana llahumma wa-bi-hamdika wa-tabaraka smuka wa-taala jadduka wa-jalla thanauka wa-la ilaha ghayruk.

 

«All ære er for Deg, Allah! Vi lovpriser Deg, og Ditt navn er velsignet. Du er opphøyet, og Din lovprising er praktfull. Det finnes ingen guddom utenom Deg.»

De som følger Shafi lovskolen leser deretter sure al-Fatiha i stillhet:

الْحَمْدُ لِلَّهِ رَبِّ الْعَالَمِيۡنَؕ الرَّحْمَنِ الرَّحِيۡمِؕ مَالِكِ يَوْمِ الدِّينِؕ إِيَّاكَ نَعْبُدُ وَإِيَّاكَ نَسْتَعِيۡنُؕ اهْدِنَا الصِّرَاطَ الْمُسْتَقِيۡمَؕ صِرَاطَ الَّذِيۡنَ أَنْعَمْتَ عَلَيْهِمْ غَيْرِ الْمَغْضُوۡبِ عَلَيْهِمْ وَلَاالضَّآلِّيۡنَ ۔﴿ آمین﴾

Bi-smi llahi r-rahmani r-rahim, al-hamdu li-llahi rabbi l-alamin, ar-rahmani r-rahim, maliki yawmi d-din, iyyaka nabudu wa-iyyaka nastain, ihdina s-sirata l-mustaqim, sirata lladhina anamta alayhim, ghayri l-maghdubi alayhim wa-la d-dallin

«I Allahs, Den barmhjertige, Forbarmerens navn. Lovet være Allah, all verdens Herre, Han den Barmhjertige, den Nåderike, Han, Herren over dommens dag. Deg tilber vi, vi søker hjelp hos Deg. Led oss på den rette vei! Deres vei, som Du har beredt glede, ikke deres, som har vakt Din vrede, eller deres, som har valgt den falske vei.»

 

Andre takbir
Bønn for profeten Muhammad:

اَللّٰھُمَّ صَلِّ عَلٰی  مُحَمَّدٍ وَّ عَلٰٓی اٰلِ  مُحَمَّدٍ کَمَا صَلَّیۡتَ عَلٰی اِبۡرَاھِیۡمَ وَ عَلٰٓی اٰلِ  اِبۡرَاھِیۡمَ اِنَّکَ حَمِیۡدٌ مَّجِیۡدٌ ؕ اَللّٰھُمَّ بَارِکۡ عَلٰی  مُحَمَّدٍ وَّ عَلٰٓی اٰلِ  مُحَمَّدٍ کَمَا بَارَکۡتَ عَلٰی  اِبۡرَاھِیۡمَ وَ عَلٰٓی اٰلِ  اِبۡرَاھِیۡمَ  اِنَّکَ  حَمِیۡدٌ مَّجِیۡدٌؕؕ

Allahumma salli ala Muhammadin wa ala ali Muhammad, ka-ma sallayta ala Ibrahima wa-ala ali Ibrahim. Allahumma barik ala Muhammadin wa-ala ali Muhammad, ka-ma barakta ala Ibrahima wa-ala ali Ibrhim. Fil-alamin, innaka hamidum majid.

«Å Allah! Bevar Muhammad og hans familie, slik Du bevarte Ibrahim og hans familie. Å Allah, velsign Muhammmad og hans familie, slik Du velsignet Ibrahim og hans familie. Sannelig, over all verden er Du den lovpriste majestet.»

 

Tredje takbir
Bønn om tilgivelse for levende og døde rettes til Allah:

اَللّٰھُمَّ اغۡفِرۡ لِحَیِّنَا وَ مَیِّتِنَا وَ شَاھِدِنَا وَ غَآئِبِنَا وَ صَغِیۡرِنَا وَ کَبِیۡرِنَا وَ ذَکَرِنَا وَ اُنۡثٰنَا اَللّٰھُمَّ مَنۡ اَحۡیَیۡتَہٗ مِنَّا فَاَحۡیِہٖ عَلَی الۡاِسۡلَامِ وَ مَنۡ تَوَفَّیۡتَہٗ مِنَّا فَتَوَفَّہٗ عَلَی الۡاِیۡمَانِ

Allahumma ghfir li-hayyina wa-mayyitina wa-shahidina wa-ghaibina wa-saghirina wa-kabeerina wa-dhakarina wa-unthana. Allahumma man ahyaytahu minna fa-ahyihi ala l-islami wa-man tawaffaytahu minna fa-tawaffahu ala l-iman.
«Allah! Tilgi våre levende og våre døde; de av oss som er til stede og de fraværende; våre unge og de gamle; våre menn og kvinner. Allah! Han blant oss Du har gitt liv, hjelp ham til å leve etter islam. Og han som Du har latt dø, la ham dø i en tilstand av tro.»[2]

Fjerde takbir
Etter bønnen om tilgivelse følger fjerde takbir. I følge Shafi lovskolen leser man også en fri, individuell bønn for den døde.

Bønnen avsluttes med taslim:

اَلسَّلَامُ عَلَیۡکُمۡ وَرَحۡمَةُ اللّٰہﹺ

As-salamu alaykum wa-rahmatu llah.

«Fred være med dere og Allahs barmhjertighet.»

Man vender hodet og senker blikket mot høyre skulder og hilser, samtidig som man senker høyre arm. Så hilser man mot venstre skulder på samme måte.[3]

Bønn for barn
I motsetning til voksne står ikke barn til ansvar for det de har gjort galt, og vi trenger derfor ikke be om tilgivelse for dem. Etter fjerde takbir kan man si denne bønnen for en død gutt:

اَللّٰھُمَّ اجۡعَلۡہُ  لَنَا فَرَطًا وَّ اجۡعَلۡہُ  لَنَا اَجۡرًا وَّ ذُخۡرًا وَّ اجۡعَلۡہُ  لَنَا شافِعاً   وَّ مُشَفَّعاً

Allahumma jalhu la-na faratan wa-jalhu la-na ajran wa-dhukhran wa-jalhu la-na shafian wa-mushaffa

«Allah! Gjør ham til en forløper for oss, og gjør ham til en belønning og en påminnelse for oss. La ham gå i forbønn for oss, og godta hans forbønn!»

For en død jente kan man si denne bønnen:

اَللّٰھُمَّ اجۡعَلھَا لَنَا فَرَطًا  وَّ اجۡعَلۡھَا لَنَا اَجرًا وَّ ذُخۡرًا وَّاجۡعَلۡھَا لَنَا شافِعَةً  وَّ مُشَفَّعَةً

Allahumma jalha la-na faratan wa-jalha la-na ajran wa-dhukhran wa-jalha la-na shafiatan wa-mushaffah

«Allah! Gjør henne til en forløper for oss, og gjør henne til en belønning og en påminnelse for oss. La henne gå i forbønn for oss, og godta hennes forbønn!»

Etter bønnen er det vanlig å lese al-Fatiha én gang, og mange leser i tillegg sure 112
al-Ikhlas tre ganger:

قُلْ ہُوَ اللہُ  اَحَدٌ اَللہُ  الصَّمَدُ لَمْ یَلِدْ  وَ لَمْ یُوۡلَدْ وَ لَمْ یَکُنۡ لَّہٗ  کُفُوًا اَحَدٌ

«Si: Han er Allah, Den eneste ene. Allah, Den tilstrekkelige i Seg selv! Ikke har Han avlet noen, ei heller er Han selv blitt avlet. Ingen er Hans like!» (al-Ikhlas, 112:1–4)

 

Båren følges til graven

En gang et gravfølge kom forbi med båren til en jøde, reiste profeten Muhammad seg, fred og velsignelse være med ham. På denne måten tydeliggjorde han at vi skal vise respekt for de døde, uavhengig om de var muslimer eller ikke.

Å følge den døde til graven og delta i den religiøse seremonien anses som plikt for muslimer overfor andre muslimer, akkurat som plikten til å besøke noen som er syk. «Den som deltar i janaza til den er avsluttet, tjener en qirat, og den som forblir inntil gravlegging vil tjene to qirat. På spørsmål svarte profeten: ‘Qirat er en belønning tilsvarende et stort fjell’.»[4] I en annen hadith heter det: «Den som er til stede ved en muslims begravelse, i tro og med håp om å bli lønnet i det hinsidige, som ber begravelsesbønnen og er til stede helt til den døde er gravlagt, vil få en belønning som to mål, hvert av dem like stort som Uhud. Den som ber begravelsesbønnen, men forlater stedet før den døde er gravlagt, får ett slikt mål.»[5]

Det er anbefalt at de som følger båren holder seg bak, på høyre eller på venstre side av de som bærer den døde. Alle bør gå stille og rolig og unngå å presse eller dytte andre.

 

 Dafn – gravlegging

Prinsippet om at gravlegging skal foregå så raskt som mulig praktiseres i muslimske land, og det er vanlig at gravferden skjer samme dag som dødsfallet, eller dagen etter. I europeiske land må man være forberedt på at ting tar lengre tid. Men uansett vil en lokal gravferd i Norge normalt kunne gjennomføres vesentlig raskere enn om det er tale om transport av kisten med den døde til utlandet. Ifølge norsk lov skal alle døde begraves i kiste. Det er forbudt ifølge islamsk lov å kremere en muslim.

Det er satt av egne felter for muslimske graver på enkelte norske gravlunder. For eksempel kan det muslimske gravfeltet være skilt ut med en plantet hekk. Våre døde legges i retning Mekka, som i Norge betyr i sørøstlig retning. Den døde hviler på høyre side, med ansiktet vendt mot Mekka.

Kun menn kan delta i selve gravleggingen. Vanligvis er det er medlemmer av avdødes nærmeste familie som senker kisten ned i graven.

Fra en hadith vet vi at profeten Muhammad, fred og velsignelse være med ham, uttalte disse ordene da den døde ble senket ned i graven:

Bi-smillahi wa-bi-llahi ala millati rasul illah

«I Allahs navn, og med Allah, i samsvar med tradisjonen til Allahs sendebud»

Jordpåkastelsen starter fra hodesiden, og alle kan hjelpe til å fylle graven.
Ved jordpåkastelse første gang kan man resitere:

مِنْہَا خَلَقْنٰکُمْ

Min-ha khalaqnakum

«Av jord har Vi skapt dere»

 

Ved jordpåkastelse andre gang kan man resitere:

 

وَ فِیۡہَا نُعِیۡدُکُمْ

wa fi-ha nuidukum

«og til den skal Vi vende dere tilbake»

 

Ved jordpåkastelse tredje gang kan man resitere:

وَ مِنْہَا نُخْرِجُکُمْ تَارَۃً  اُخْرٰی

wa-min-ha nukhrijukum taratan ukhra

«og av den skal Vi la dere stå frem en gang til»

Deretter fylles graven med jord. Den døde har gått bort fra denne verden, men det er naturlig å bli stående en liten stund og tenke over at vi alle skal samme vei. Når Profeten, fred og velsignelse være med ham, gikk fra en begravelse, pleide han å stoppe opp ved graven og si: «Be om tilgivelse for deres bror, og om styrke, for nå blir han utspurt.»[6]

Ved begravelser i muslimske land vil man gjerne plassere et lag av treplanker over den døde for at ikke jorden skal falle direkte på kroppen ved jordpåkastelse. Når den døde er lagt i kiste, er ikke dette nødvendig. Det norske regelverket tillater heller ikke at det blir plassert noe materiale i graven som ikke går i oppløsning i løpet av noen få år.

Det finnes ulike tradisjoner for å markere gravsteder, for eksempel med en liten forhøyning, en stein eller støtte. Uansett skal en muslimsk grav fremstå som ydmyk og enkel, og man skal unngå å forherlige den avdøde med prangende monumenter.

Profeten Muhammad, fred og velsignelse være med ham, har oppfordret oss til å besøke gravene til våre døde. En gang han gikk forbi noen gravsteder i Medina, vendte han seg mot dem og sa: «Fred være med dere, dere gravens beboere. Må Allah tilgi dere og oss. Dere har gått foran, og vi kommer etter.»[7]

Når man er på et gravsted, må man ikke tråkke over gravene, sette seg på dem eller lene seg mot gravstøtten. Man bør ikke be tidebønn inne på gravområdet, og det er forbudt å be med graven som bønneretning.

 

 

 Tiden etterpå

Å sørge over den døde er tillatt i islam. Sorgen over å ha mistet noen man elsker er naturlig, og derfor er det helt normalt at man gråter. Som muslimer må vi samtidig akseptere Allahs forsyn og at Hans makt og vilje ligger bak alt, også når ulykken rammer.

Profeten, fred og velsignelse være med ham, kom en gang forbi en kvinne som satt ved en grav og gråt. Han sa til henne: «Frykt Allah, og hold ut.» Hun svarte ham: «La meg være! Du har ikke gått gjennom det jeg har gått gjennom, og du kjenner ikke min ulykke.» Da hun fikk vite at det var Profeten som hadde snakket til henne, gikk hun til hans dør, der hun ikke fant noen dørvokter. Så sa hun til ham: «Jeg kjente deg ikke igjen.» Han svarte henne: «Det er bedre å møte motgang med utholdenhet.»[8]

Når man mister noen man elsker, kan man føle både tvil og sinne, men det er ikke riktig å la disse følelsene få fritt utløp, verken i ord eller demonstrative uttrykk. Høylytt jamring og hyling, forbannelser, slag på brystet og kinnet, riving i håret eller klærne, knusing av ting eller kloring i ansiktet er forbudt. Blant noen er det tradisjon for å la skjegget vokse for å gi uttrykk for sorg. Enkelte kler seg i sort, eller bærer sort slips. Ingen av disse tingene er forankret i islamsk lære.

Det er en muslims plikt å kondolere og vise medlidenhet og omtanke for de etterlatte. Dette gjør livet lettere i sorgen for dem som har mistet noen, og samtidig bidrar det til å styrke det muslimske fellesskapet.

Kondolanser kan man gi til de pårørende både før, under og etter begravelsen. Det er også fullt akseptabelt å gjøre det senere, dersom man ikke hadde kjennskap til dødsfallet, eller man var bortreist.

Det er god skikk å trekke seg litt unna de pårørende etter at man har kondolert dem, slik at de kan få tid for seg selv. Det er også sunna for muslimer at venner, bekjente og naboer av avdødes familie tilbereder mat til de etterlatte, slik at de ikke trenger å tenke på slike ting når de står midt i sin sorg.

De etterlatte har ansvar for å gjøre opp avdødes mulige gjeld. Så sant det finnes tilstrekkelig med penger i avdødes egen formue, plikter man å betale kreditorene. Finnes det ikke penger etter avdøde, så arver ikke de etterlate gjelden, men det er svært prisverdig hvis familie og venner gjør opp for den avdøde med egne midler. Profeten Muhammad, fred og velsignelse være med ham, oppmuntret sterkt til å gjøre opp gjeld etter den døde.

 

[1] Al-Bukhari og Muslim. Sitert etter Al-Nawawi: De rettvises hager. Oslo: Bokklubben 2008.

[2] Denne bønnen er angitt for etter fjerde takbir i henhold til malikiskolen, som angir en annen bønn etter tredje takbir.

[3] I malikiskolen hilses det én gang til høyre, i hanbaliskolen enten kun til høyre eller til begge sider, mens shafi og hanafi har to tasimer.

[4] Al-Bukhari og Muslim.

[5] Al-Bukhari. Sitert etter Nawawi: De rettvises hager. Oslo: Bokklubben 2008

[6] Abu Dawud. Sitert etter Nawawi: De rettvises hager. Oslo: Bokklubben 2008.

[7] Al-Tirmidhi. Sitert etter samme sted.

[8] Al-Bukhari og Muslim. Sitert etter Nawawi: De rettvises hager. Oslo: Bokklubben 2008.